PERSEVERKSTEDET

Verkstedet fra Hennumgrenda
På folkemunne kalt "Perse-verste"
Kort historikk
I 1908 startet brødrene Anders og Erik Pedersen Hennum dette trevareverkstedet på eiendommen Fagersand i Hennumgrenda i Tranby. Erik trakk seg ut i 1916 og emigrerte senere til USA. I 1924/25 kom Torolf, sønnen til Anders, med i driften. I 1932 fulgte broren etter, 14 år gamle Ove.
Etter at Anders Pedersen Hennum døde i 1957, overtok Torolf og Ove Hennum under firmaet A.P. Hennum Eftf. Brødrene drev verkstedet sammen til 1983. Men Ove opprettholdt noe av virksomheten for egen regning helt fram til 2001.
I 2013 ga Gunhild Hennum bygningen som gave til Lier Bygdetun. Våren 2015 ble den flyttet av medlemmer fra Lier Historielag og gjenreist det samme året.
River, selepinner, økseskaft og kosteskaft
I den første tiden snekret og solgte Anders og Erik Pedersen Hennum tre gjenstander: river, ljåorver og selepinner. Etter hvert utvidet de produksjonen, blant annet med økseskaft, hammerskaft, kosteskaft og bærepinner (som ble festet til hyssingen rundt store pakker).
Verkstedet leverte også nytt og reparerte gammelt jordbruksutstyr.
Produktene kunne folk få kjøpt i flere landhandlerier i bygda. Dessuten solgte noen forretninger i Drammen varer fra verkstedet.
I 1930-årene hadde karene maskiner og utstyr som sirkelsag, båndsag, dreiebenk, avretter, fres og stemmaskin. Maskinene ble drevet med hjelp av reimer, som funksjonerte på denne måten: På en aksel under taket var det festet flere reimskiver - runde hjul i ulik størrelse. Akselen roterte med hjelp av en motor med ytelse 5 hk. Over skivene rullet reimer som var koblet til en reimskive på hver maskin slik at de fikk drivkraft.

Anders var en kvikk og munter kar
Anders var en trivelig kar, full av humor og med kvikke replikker. Som mange uttrykte: det skjedde alltid noe moro og sprell i "P erse-verste". Her er to historier:
I mange år ble motoren drevet med petroleum. En gang var skomaker Jens Lyngås innom verkstedet. Anders ville vise skomakeren hvordan motoren virket. - Der nede er innmaten, sa han og pekte ned i eksosrøret. Jens bøyde seg og kikket nysgjerrig. Da tok Anders et kraftig tak med sveiva og dro maskinen i gang. Motoren ga fra seg et "boff", og røyken sto opp. - Det var da en fæl gufs, kom det stille fra skomakeren mens han tørket sot av panna.
Anders hadde også et godt håndlag med saks og kam. Han klipte håret til noen av sine bekjente, blant dem gamle kirketjener Svend Martinsen Høgda. Harriet, ei dame som var i forpleining hos Svend, fulgte ham på veien. Da han kom inn, hengte han lua si på en spiker ved døra. Men da han nyklipt skulle ta lua ned, var den spikret fast i veggen.
Noen uker senere sto Anders igjen over kirketjeneren med saks og kam. Og på en stol satt Harriet og ventet. Lua til Svend lå denne gangen trygt forvart i fanget hennes.

"Perse-lett" tok hånd om tøyvasken
I 1957 døde Anders, og brødrene Torolf og Ove førte håndverksbedriften videre. De fortsatte å lage de tradisjonelle produktene, men også nye varer fulgte, som fiskesnorgrinder, snøskyfler, staffelier og vegghyller til telefon og telefonkatalog.
Tidlig i 1950-årene kom vaskemaskinene inn i hjemmene. To kjente merker var Evalet og Hoover. Men i noen familier sto en "maskin" av en spesiell type - verkstedets egenproduserte "Perse-let", en trebeholder med ei roterende plate av stålvinger på den ene veggen!

Vevstoler
Helt fra de tidligste årene hadde Den Norske Husflidforening i Oslo vært en fast og god kunde, som tok imot dusinvis av river, tinder og ljåorver. Rundt 1960 fikk brødrene spørsmål om de også kunne lage vevstoler. Det kom til å bety en ny og stor produksjon i årene som fulgte. I 1961 lagde karene de første vevene. De ble prøvemontert i verkstedet og senere fraktet i deler til Oslo. Flere ble også eksportert til utlandet, blant annet til USA og Japan. To vevstoler var spesielle. Det var de store Opstadvevene med en bredde på 3,10 meter, laget etter bestilling fra to private brukere.
*
Brødrene drev verkstedet sammen til 1983, de siste årene med redusert aktivitet. Men likevel ble ikke døra til det gamle huset stengt. I årene som pensjonist lagde Ove mange fine gjenstander der, som gulvklokker, framskap, bord, benker og stoler.
Helt til våren 2001 var han i verkstedet. På høsten samme året ble han syk og var ikke lenger sterk nok til å gå ned til sin gamle arbeidsplass. Ove Hennum døde 30. april 2002.

Et nytt liv på Lier Bygdetun
I mange år var det gamle verkstedet uten drift. Som et kjært og vemodig minne sto den rødmalte bygningen der ved den gamle allfarveien i idylliske Hennumgrenda. Nå skal det igjen bli liv og lyd i huset.
Vinteren 2017 var alt identisk inventar og maskiner kommet på plass, innredet nøyaktig slik det en gang var plassert. Verkstedet kan nå etter hvert brukes etter hensikten - til omvisninger og demonstrasjoner. Stiftelsen Lier Bygdetun har derfor fått et nytt og verdifullt tilskudd til intensjonen om å være et sted der lokalhistorien gjøres synlig og formidles i et levende miljø.
Et møtested i grønne Lier

Bygdetunet ligger flott til i Lierdalen. På Lier Bygdetun kan du også oppleve lokalhistorien i et levende miljø.
Lier Bygdetun drives med stor dugnadsinnsats fra både frivillige, medlemmer av historielaget og andre frivillige foreninger.

I løpet av året holdes flere godt besøkte arrangement, som Julemarkedet og Kulturminnedagen. Under arrangementene arrangeres ofte aktiviteter for barn, som hest- og traktorkjøring. Og på Gjestgiveriet er det bevertning.